Nå er det lenge siden siste post. Dagen etter jeg postet sist var det masse nysnø og vind som gjorde at det hadde lagt seg masse snø på fortau og veien. Det var også en god del dypere snø innerst på fortauet, så da valgte jeg løp lengere ute. Det viste seg at det var litt for langt ute så jeg tråkka over og falt med ribba mot fortauskanten, det førte til brekkt/brist i ribben det satte meg ute nesten 3 uker.
Fikk 2 løpeturer på onsdag denne uken, men så kom forkjølelsen og satte en stopper for det jeg hadde gledet meg til i flere uker.
Så har vært rolig på løpe fronten for meg de siste ukene. Det eneste jeg har opplevd er at jeg fikk æren av og hjelpe til under Bislett 50 km indoorchalenge. Der traff jeg masse kjente og ukjente men som imponerte stort alle sammen.
Føler jeg klager over at jeg ikke har kunnet løpe på 3 uker. Ja, det er ille for meg. Men eregentlig som og sutre over at du fikk sitron bugg og ikke banan bugg som liten. I forhold til hva andre opplever som f.eks Olav Engen som er en stor inspirator for oss somløper ultra. Så har man alt det andre fæle som skjer i verden. I nyeste Runners world er det en artikkel om Beirut maraton der det dreier seg om og løpe for fred. I et land som har vært herjet av krig og ufred siden slutten av 1970. Det er et løp som fasinerer meg da jeg har tjenestegjort i FN styrkene der nede i 2 år tilsammen. Libanon er et land jeg setter pris på og ha opplevd. Noe annet som fasinerer meg er hvordan de på facebook siden sin stadig oppdaterer med bilder av lykkelige mosjonister både funksjonsfriske og funksjonshemmede. Tenker på hvordan vi ser på midt østen og kvinnesyn eller funksjonhemede. Men der med de problemene de har gjør de hva de kan for at kvinner skal delta i løp. Ser de med funksjonshemninger som de største atletene.
Mitt største ønske er og en gang få løpe der, eller et annet løp der de setter pris på alle og ikke bare skryter av de beste. Men heller Beirut Maraton 1 gang enn New York Maraton 10 ganger.
